For et par uker siden hørte jeg professor Ulf Landegren fra Uppsala Universitet snakke om innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater. Landegren selv har utviklet en rekke innovative molekylære verktøy til måling av DNA, RNA og proteiner i blod og vev, noe som har resultert i en lang rekke patenter og selskapsdannelser, blant annet Olink (www.olink.com).
Landegren hadde også betraktninger om hvordan myndigheter og universiteter la til rette for innovasjon og presenterte en figur som viser hvordan en rekke land fordeler seg med tanke på andel av brutto nasjonalprodukt brukt på forskning og utvikling i forhold til antall forskere og ingeniører. Figuren er hentet fra en artikkel i Nature Immunology (Kollias og Lambris, 2015) der Greske forskere påpeker alt som ikke fungerte i Gresk forskningspolitikk. De nevner blant annet politisk styrt forskning uten klar strategi, ingen reell evaluering av pengebruken og når evaluering gjøres får den ikke konsekvenser.
Forskning og utvikling (R & D) versus forskere/ingeniører per million. Sirklenes størrelse reflekterer størrelse på beløpene benyttet til R & D.
Ikke helt overaskende er Norge klart dårligst av de nordiske landene når det gjelder pengebruk, til tross for at det synes å være tverrpolitisk enighet om at det skal satses mer på forskning og vi er «et av de rikeste landene i verden». Et annet slående trekk som plasserer oss på det Landegren mener er feil banehalvdel, er at Norge har svært mange forskere per million innbyggere i forhold til tilgjengelige forsknings- og utviklingsmidler. Ved første øyekast kan det synes bra med mange forskere, men om begrensede forsknings- og innovasjonsmidler fordeles på veldig mange hender så er sjansen stor for at det blir litt om mye og lite gjennombruddsforskning som kan kommersialiseres. Kikker man over på den andre banehalvdelen finner man Israel alene innenfor 16-meteren med en andel av brutto nasjonalprodukt på 4,3 % fordelt på ca 1600 forskere per million. Kanskje er det en sammenheng mellom dette og det faktum at Israel produserer flere high-tech bedrifter enn land som Storbritannia, Canada, og Kina. Kanskje har vi noe å lære av både Israel og våre nærmeste naboland.
God helg når den tid kommer!
Eystein
Your data is normalized on total population and GDP. Thus, the «high proportion of researchers per million inhabitants compared to available R&D funds» does not mean that you will have comparatively less «research and innovation funds allocated» per scientist like you seem to assume in «limited research and innovation funds allocated to many scientists». Sweden has ~double the population of Norway so ~twice more scientists for roughly the same «amounts used for R&D» according to your plot. Does this not indicate a much more comfortable funding situation in Norway?
It seems like your conclusions are not supported by the data. One could argue that lack of scientific rigor is more likely to yield «mediocre results» than limited funding 😉