Med dyp sorg mottok vi budskapet om at Sylvi Johanne Aanderud døde 4. august 2021, 78 år gammel. Som Norges første kvinnelige professor i endokrinologi var ho et forbilde for en hel generasjon endokrinologer.

Sylvi vokste opp på Askøy, tok artium ved Bergen Katedralskole og ble Cand. Med. ved UiB i 1968. Etter turnustjeneste og noen år som assistentlege ved Nevrologisk og Nevrokirurgisk avdeling på Haukeland sykehus bestemte hun seg for å bli indremedisiner. På 70-tallet var endokrinologi en liten spesialitet, men sykehuset huset Norges første hormonlaboratorium og på De prekliniske instituttene var det mange som arbeidet med hormoner og signalering; dette skapte et spennende miljø i utvikling.

Sylvi fattet interesse for endokrinologi og spesialiserte seg i faget med Hans H. Bassøe som mentor. Som ferdig spesialist i 1979 tok hun det noe utradisjonelle valget å gå tilbake til preklinikken. Hun ble vitenskapelig assistent ved Biokjemisk institutt, men fant raskt ut at hun kunne få gjort mer forskning i Tromsø der hun sammen med Jarle Aarbakke og Johan Sundsfjord studerte hormonomsetning i isolerte hepatocytter. Laboratorieforsøkene kombinerte hun med klinisk virksomhet og allerede i 1981 ble hun den første overlege i endokrinologi ved Regionsykehuset i Tromsø, og der en drivkraft ikke bare i oppbyggingen av endokrinologisk seksjon, men også som nytenkende inspirator for hele avdelingen.

Tilbake til Bergen i 1984 ble hun overlege ved Seksjon for hormonsykdommer, og i 1990 ble den første kvinnelige professor i endokrinologi i Norge. Allerede i 1993 ble hun den første kvinnelige instituttstyrer for instituttet som da het Medisin B.

Sylvi har hatt svært stor betydning for norsk endokrinologi, ikke minst som forbilde for yngre endokrinologer, kanskje spesielt de kvinnelige der hun viste vei som forsker og kliniker. Hun underviste en hel generasjon medisinerstudenter og utdannet mange av endokrinologene som nå arbeider på Vestlandet. Hun la til rette for forskning i endokrinologi som skjøt under hennes ledelse.

På den nasjonale arenaen utmerket hun seg spesielt innenfor tyreoideasykdommer der hun var redaktør for en norsk lærebok sammen med Trine Bjøro ved UiO.

Som person var Sylvi en naturlig leder og miljøskaper. Hun hadde en egen evne til å trekke ut vesentlig kunnskap og omsette det i praktisk handling uten å rote seg bort i detaljer. Hun var heller ikke redd for å si fra om hun mente faget hennes ikke fikk de rettmessige ressursene.

Men det var mye mer i Sylvis liv enn hormoner. Sammen med ektemannen Leif fikk de 3 barn og 7 barnebarn. Også i familien var hun et naturlig midtpunkt, og etter at hun gikk av med pensjon var familie, venner og seiling i inn- og utland en stor del av hennes liv.

Vi vil takke Sylvi for den pioneren hun var, hennes store bidrag til forskning og undervisning ved instituttet, og innsatsen for norsk endokrinologi på mange arenaer. Vi har mistet en god leder, læremester og venn. Vi lyser fred over Sylvi Johanne Aanderuds minne.

Eystein S. Husebye

Endokrin medisin

Det er lyst ut 9 stipendiat stillingar hausten 2021. Seks (6) av stillingane er opne, medan tre (3) er øyremerkt studentar som går på forskarlina ved fakultetet.

Vedlagt er utlysingstekst på norsk og engelsk. Me gjer merksam på at det er gjort endringar i retningslinene for vurdering av søknadane som det vert vist til i utlysingsteksten.

Det er ikkje lyst ut postdoktor stillingar denne gongen.

Utlysningstekst – norsk

Utlysningstekst – engelsk

Ein nestor i norsk virologi, professor emeritus Gunnar Haukenes, er gått bort.

Gunnar Haukenes døde den 21. august 2021 etter kort sjukeleie i sitt 95. år. Han var fødd i Arendal i 1927 og viste seg tidleg som gåverik både intellektuelt og musikalsk med absolutt gehør. I unge år måtte han velgje mellom profesjonell karriere som pianist og legeutdanning. Det vart medisinen som vann, og han fullførte si medisinske utdanning ved Universitetet i Oslo i 1951.

Gunnar Haukenes forsvarte sin doktorgrad «Immunochemical studies on Polysaccharide A from Staphylococcus aureus” i 1962. Dette var blant dei tidlege doktorgradene ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen, og han følgde opp med fleire publikasjonar i dette bakteriologiske emnet dei neste åra. Han hadde også eit forskingsopphald ved University of Rochester, New York, frå 1963 – 64.

Gunnar Haukenes sin faglege identitet er først og fremst knytt til oppbygginga av virologisk forskning og diagnostikk i Bergen, først med studiar av immunresponsen mot influensavirus, seinare med forsking på røde hunder virus, meslingvirus og HIV. I 1963 flytta den mikrobiologiske og immunologiske forskinga frå Allégaten og inn i det nybygde MFH-bygget, i dag Armauer Hansens hus, på den medisinske campus i Bergen.

På MFH-bygget vart det frå 1966 oppretta eit eige Viruslaboratorium med Gunnar Haukenes som den første leiar, først som dosent ved Avdeling for mikrobiologi og immunologi og samtidig overlege i virologi ved Haukeland sjukehus. I dei kombinerte universitets- og sjukehusstillingane bygde Haukenes i dei neste åra opp både virologisk forsking og diagnostikk i Bergen. Hans dosentstilling vart i 1972 endra til personleg professorat.

Medisinstudentar minnest Haukenes som ein svært dyktig og grundig forelesar i virologi, og som ein engasjert og vennleg person som kunne svare på spørsmål i pausane.

Gunnar Haukenes hadde eit kolossalt kunnskapsregister i medisinsk mikrobiologi og vart konsultert av kollegaer både lokalt og nasjonalt og imponerte alltid med sine presise og kloke svar. I det norske og skandinaviske virologimiljøet var han ein autoritet og vart omtala som ein av skandinavias fremste virologar i si tid.

I heile sitt liv spelte han dagleg og dyktig på piano. Dei siste 7 åra, etter at kona døde, har Haukenes bodd ved Fantoft Omsorgssenter, der han dagleg og til det siste spelte piano for dei andre beboarane.

Gunnar Haukenes blir hugsa som ein sympatisk og dedikert forskar og forelesar med stor integritet og djup kunnskap som kom mange til nytte.

For kollegaer ved Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssjukehus,

Lars Haarr, Birgitta Åsjö, Karl-Henning Kalland, Elling Ulvestad

Foredrag ved Vijay Kuchroo, DVM, PhD

Role of Tim-3 in regulating anti-tumor immunity

Vijay Kuchroo er Samuel L. Wasserstrom Professor of Neurology, Harvard Medical School, Seniorforsker ved Brigham and Women’s Hospital, og Co-Director of the Center for Infection and Immunity at the Brigham Research Institutes, Boston. Vijay Kuchroo er en verdenskjent immunolog, og han var den første som beskrev utviklingen av patogene Th17 celler som har vist seg å ha en sentral rolle i mange autoimmune sykdommer. Dessuten var hans lab først ut med å beskrive TIM genfamilien, med Tim-3 som en inhibitorisk reseptor på T celler. Foredraget kan følges via zoom    https://uib.zoom.us/j/67797033399?pwd=OVN2dWFReW5sU3d4d0d4VXJaN1NlQT09

Program