I en stadig skarpere konkurranse om forskningsmidler er det viktig at neste generasjons forskere får anledning til å posisjonere seg tidlig. Da må vi som seniorforskere slipper neste generasjon til. Det innebærer blant annet å gi dem anledning til hovedveilederskap og sisteforfatterskap. Det kan være å gi dem mulilghet til å vise at de er selvstendige forskere ved at man selv ikke er medforfattere på publikasjoner. Alle disse tiltakene forutsetter at neste generasjon faktisk har bidratt til den meritten de da får. Det sistnevnte tiltaket, at senioren avstår fra medforfatterskap, er kanskje det vanskeligste. Det går ut over egen meritt og dermed reduserte muligheter til selv å nå opp i ulike søknadsprosesser. Det strider mot tidligere praksis og kanskje hva en selv har vært utsatt for da en selv var en junior. Men det kan gi dagens neste generasjon en klart økt mulighet til å nå opp.

En økt satsing på neste generasjon setter også nye krav til institutt- og fakultetsledelsen. Man kan ikke ønske at seniorforskere skal avstå fra hovedveilederskap og sisteforfatterskap samtidig som de måles på nettopp dette i forbindelse med lønnsforhandlinger og vurdering av innsats. I stedefor må kanskje ledelsen vurdere seniorforskerne ut fra for eksempel gruppens forsknings- og undervisingsproduksjon som helhet og kanskje antall artikler fra forskningsgruppen hvor senioren ikke er sisteforfatter eller ikke med i det hele tatt. Alternativt bør kanskje seniorforskerne vurderes ut fra andre kriterier som hvor mange av vedkommendes PhD kandidater som har klart å etablere seg som selvstendige forsker. Dette er ingen enkelt sak, alle kommentarer her mottas med takk!

Per