Når jeg nå skulle skrive leder i 8.mars-uken kunne jeg ikke la anledningen gå fra meg.

Jeg er oppvokst i et skolesystem med nokså jevn fordeling av gutter –jenter og deres ferdigheter. På studiet (tidlig 80-tall) var vi også likt fordelt (i motsetning til dagens kull med 70% jenter), men foreleserne var vesentlig menn og kvinnelige professorer en sjelden rase. (Jeg kan faktisk huske at professor Mai-Elin Koller på anestesiavdelingen gjorde inntrykk som en nesten enslig svale.) Med legeliv i gynekologi har det imidlertid alltid vært mange kvinnelige kolleger parallelt med meg, og på KK har vi nå dominans av kvinner også i ledelsen.

Da jeg trådde inn i Universitetsfunksjonen var det imidlertid som å rykke «tilbake til 80-tallet»: Jeg opplever å være den nesten enslige svalen! Se deg rundt i din seksjon: Hvor mange forskningsgrupper, plattformer eller sentra for fremragende forskning har kvinnelige ledere? Og på mellomledernivå hvordan er det der? På sykehussiden ser vi tydelig hvordan mannlige sykepleiere i stor grad besitter slike stillinger, hvordan er det med bioingeniører?

Er denne ulikheten et problem? Skal vi bare sitte stille og vente på at når dagens kvinnedominerte student- og PhD-kull vokser opp så vil det jevne seg ut? Eller skal vi ha en aktiv likestillingspolitikk der dette er på agendaen? Litt vennlig dytting; aktivt oppfordre kvinner til å søke lederposisjoner (ja du ER flink nok!) og ansette dem! Eller kvotering? Nå lager vi nytt strategidokument. Bør økt kvinneandel i de vitenskapelige stillinger være et mål? Hvis vi ikke tar det med betyr det at vi ikke synes det er viktig (nok) å jobbe mot. Det er et valg.

Jone