I de senere år er det kommet artikler som har testet reproduserbarheten av preklinisk biomedisinsk forskning i topp-rangerte tidsskrifter. Oppsiktsvekkende nok kunne ikke mesteparten av dette reproduseres – ikke engang av forskerne selv!
Det er to opplysende og leseverdige kommentarer som belyser dette – for mer informasjon se: Nature 23 May 2013 – p. 433 (six flags) og The Economist Oct 19, 2013. (Trouble at the lab) Nærmere 75% av det som ble publisert i internasjonale tidskrifter med peer-review og høy impact faktor, var det vanskelig med å reprodusere! Hva kan årsaken være? Det diskuteres bl.a. at økt press for å publisere, konkurranse, og høye ambisjoner om å publisere alt for tidlig kan bidra sterkt til dette. Men forskerne fremhever også at feil korrigerer seg selv, fordi andre forskere jobber videre med akkurat denne oppgaven. Dette må anses som en meget kontroversiell holdning. Men det ble også gitt gode råd til hvordan forfatter, redaktør, referee og lesere selv kunne spørre seg selv om kvaliteten på publikasjonen:
- Ble eksperimentet gjennomført blindt?
- Ble eksperimentet repetert?
- Ble alle resultatene presenterte?
- Ble både positive og negative kontroller inkluderte?
- Ble brukte reagenser kvalitetskontrollerte?
- Var de statistiske metodene/testen optimale?
God lesing og (egen?) refleksjon!
Roland