Mens mange sliter, har jeg egentlig ikke hatt noen produktivitetsproblemer med hjemmekontor ennå. Jeg var heldig med at jeg ikke hadde lab-arbeid planlagt i denne perioden, så dagene mine består av å skrive manuskripter og planlegge fremtidige prosjekter. I løpet av pandemien lærte jeg at vi absolutt er klare for å leve i en digital verden, og som lar oss jobbe fra hvor som helst og gi oss mye friheter og muligheter som kan benyttes i framtiden. Dessuten setter jeg enda mer pris på «open-access» publikasjoner, men jeg må innrømme at Sci-Hub definitivt ble flyttet opp et hakk i bokmerke-listen.
Når jeg jobber hjemmefra får jeg også hjelp av mine to katte-sekretærer som passer på at det akkurat er nok kattehår på tastaturet mitt til enhver tid. I tillegg har hjemmekontoret mitt en fin utsikt mot Haukeland og Ulriken, som gir meg følelsen av å være på jobb – med mindre mai-snøen blokkerer utsikten. For å være unngå å miste lab-ferdighetene mine, sammenligner jeg cellekultur med frø og planter.
Vanligvis mister jeg mye tid gjennom dagen på pendling, men nå er det kort vei fra senga til kontoret og til og med til yogasenteret i stua. Jobbantrekket har begynt å bevege seg mot en «business on top, party on the bottom» stil hvor jeg kombinerer bluser med pyjamasbukser. Det er ikke så farlig så lenge man ser profesjonell ut foran kamera. Jeg håper bare at ingen kommer til å spørre meg om å stå opp under neste Zoommøte.
Mest sannsynligvis er jeg ikke den eneste som er i et dypt forhold med mute-knappen. Jeg har allerede vitnet til flere Zoom-uhell, og er fryktelig redd for å være den neste som forårsaker uønskede bakgrunnsstøy. Bare husk alle de pinlige øyeblikkene under online møtene, for disse historiene blir gøye å høre om når vi endelig kan spise lunsj sammen igjen.
