Det er et økende fokus både i EU og hos norske myndigheter på innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater. Et økt samarbeid mellom akademi og industri er etterspurt, og da særlig samarbeid med såkalte SMEs (Small Medium sized Enterprises), dvs små og mellomstore bedrifter. Grunnen er at økt aktivitet blant små og mellomstore bedrifter er en bærebjelke for å få fart på økonomien. For mange i akademia er samarbeidet med industrien en litt fremmed tanke. Enkelt har kommet til meg og sagt at dette truer den frie forskningen. Jeg tenker at vi skal se på dette som en mulighet, ikke bare til å tenke nytt innen forskningsprosjekter og gjennomføring av studier, men og finansering av forskningen. Også norsk industrien er i økende grad interessert i forskning. Antall bedrifter som hadde søkt NFR om forskningsmidler er doblet på to år og økningen er sterkest i Rogaland og Hordaland.

De er mange forskningsmiljøer på K2 som burde være av interesse for industrien, ikke bare pga temaene de forsker på, men og pga den kompetanse vi sitter på når det gjelder det å drive forskning.

En utfordring er å skape kontakt med små og mellomstore bedrifter. Kine Gregersen fra BTO vil være på K2 hver 2. og 4. tirsdag i måneden og vil bidra til kontakt som nylig omtalt i en mail. Kanskje K2 i tillegg skulle skape en møteplass med industrien?

Som et eksempel på norske myndigheters interesse for innovasjon skal til slutt nevnes at NFR «vil stimulere helsenæringen»

Per

Det legges nye føringer for forskningsmidler finansiert både via samarbeidsorganet og Forskningsrådet. Vitenskapelig kvalitet er fremdeles et viktig kriterium ved vurdering av søknadene, men nå skal nytte for pasienten og helsetjenesten tillegges like mye vekt. I det siste punktet ligger at en må synliggjøre behovet og betydningen av ny kunnskap og innovasjonspotensialet på kort og lang sikt. Med andre ord, høy kvalitet eller høy nytte alene er ikke nok for å nå fram i konkurransen om midler.

Ønsket om at pasientene selv skal initiere forskning og at forskningsresultater raskt skal kunne implementeres i klinikken er forståelig, men et for ensidig fokus på dette kan ha negative sider. Søkerne vil kanskje styre unna ambisiøse høy-risikoprosjekter som sikter på å adressere mer fundamentale problemstillinger på bekostning av «low-hanging fruits» som undersøkelse av om diett A gir litt lavere langtidsblodsukker enn diett B. Langsiktighet er viktig. Det tar lang tid å bygge opp gode forskningsmiljø og å etablere infrastruktur som pasientregistre, utstyrsplattformer og en slagkraftig forskningsgruppe.

Likevel, denne trenden er noe vi må forholde oss til. Når vi skriver søknader blir det viktig å tenke tverrfaglig og tverrinstitusjonelt for å angripe en problemstilling fra mange ulike vinkler. Her er brukermedvirkning, regionalt og nasjonalt samarbeid viktige momenter. For å hjelpe forskerne styrker vi nå forskningsrådgivningen på K2 ved at MOFs forskningsrådgiver Itana Sloper-Krivokapic vil ha kontortid fire dager i uken på K2 i 8. etasje. I tillegg ansetter vi i høst en egen forskningsrådgiver. Bergen teknologioverføring (BTO) vil være tilstede på K2 hver annen tirsdag og vil kunne gi råd om hvordan skrive innovasjon inn i søknader. I tillegg har Samarbeidsorganet etablert et fagsenter for innovasjon som kan hjelpe med å implementere forskningsfunn i klinikken.

Alt dette fører forhåpentlig til nye gode forskningsprosjekter med god finansiering på K2.

Eystein