K2 Nytt

[:no]Når jeg nå skulle skrive leder i 8.mars-uken kunne jeg ikke la anledningen gå fra meg.

Jeg er oppvokst i et skolesystem med nokså jevn fordeling av gutter –jenter og deres ferdigheter. På studiet (tidlig 80-tall) var vi også likt fordelt (i motsetning til dagens kull med 70% jenter), men foreleserne var vesentlig menn og kvinnelige professorer en sjelden rase. (Jeg kan faktisk huske at professor Mai-Elin Koller på anestesiavdelingen gjorde inntrykk som en nesten enslig svale.) Med legeliv i gynekologi har det imidlertid alltid vært mange kvinnelige kolleger parallelt med meg, og på KK har vi nå dominans av kvinner også i ledelsen.

Da jeg trådde inn i Universitetsfunksjonen var det imidlertid som å rykke «tilbake til 80-tallet»: Jeg opplever å være den nesten enslige svalen! Se deg rundt i din seksjon: Hvor mange forskningsgrupper, plattformer eller sentra for fremragende forskning har kvinnelige ledere? Og på mellomledernivå hvordan er det der? På sykehussiden ser vi tydelig hvordan mannlige sykepleiere i stor grad besitter slike stillinger, hvordan er det med bioingeniører?

Er denne ulikheten et problem? Skal vi bare sitte stille og vente på at når dagens kvinnedominerte student- og PhD-kull vokser opp så vil det jevne seg ut? Eller skal vi ha en aktiv likestillingspolitikk der dette er på agendaen? Litt vennlig dytting; aktivt oppfordre kvinner til å søke lederposisjoner (ja du ER flink nok!) og ansette dem! Eller kvotering? Nå lager vi nytt strategidokument. Bør økt kvinneandel i de vitenskapelige stillinger være et mål? Hvis vi ikke tar det med betyr det at vi ikke synes det er viktig (nok) å jobbe mot. Det er et valg.

Jone

 [:en]I grew up in a school system with a fairly even distribution of boys and girls with equal skills.

When I was a medical student (early 80s) we were also equally distributed (as opposed to the current situation with 70% girls), but the lecturers were essentially men, and women professors were a rare breed. (I can actually remember that Professor May-Elin Koller of the anesthesia department made an impression as an almost solitary swallow.) In gynecology I have always had many female colleagues and at KK the management also has a dominance of women now.

When I stepped into the University function however, it was like tugging «back to the 80s»: I experience that I am the almost single swallow! Look around your section: How many research groups, platforms or centres of excellence have female leaders? And in middle management, how is the situation there? In the hospital we can clearly see how male nurses largely possess such positions, and how is it for the Medical Laboratory Scientists?

Is this inequality a problem? Should we just sit around and wait for all the current female students and PhD students to grow up an hope that it will then even out? Or should we have an active equality policy where this is on the agenda? A friendly push; actively encourage women to apply for management positions (yes you ARE good enough!) and employ them! Should we have affirmative action? We are currently writing a new strategy document. Should a greater proportion of women in the scientific positions be an objective? If we do not mention it,it means we do not find it important (enough) to work towards. It is a choice.

Jone[:]