K2 Nytt

[:no] 

I en stadig skarpere konkurranse om forskningsmidler er det viktig at neste generasjons forskere får anledning til å posisjonere seg tidlig. Da må vi som seniorforskere slipper neste generasjon til. Det innebærer blant annet å gi dem anledning til hovedveilederskap og sisteforfatterskap. Det kan være å gi dem mulilghet til å vise at de er selvstendige forskere ved at man selv ikke er medforfattere på publikasjoner. Alle disse tiltakene forutsetter at neste generasjon faktisk har bidratt til den meritten de da får. Det sistnevnte tiltaket, at senioren avstår fra medforfatterskap, er kanskje det vanskeligste. Det går ut over egen meritt og dermed reduserte muligheter til selv å nå opp i ulike søknadsprosesser. Det strider mot tidligere praksis og kanskje hva en selv har vært utsatt for da en selv var en junior. Men det kan gi dagens neste generasjon en klart økt mulighet til å nå opp.

En økt satsing på neste generasjon setter også nye krav til institutt- og fakultetsledelsen. Man kan ikke ønske at seniorforskere skal avstå fra hovedveilederskap og sisteforfatterskap samtidig som de måles på nettopp dette i forbindelse med lønnsforhandlinger og vurdering av innsats. I stedefor må kanskje ledelsen vurdere seniorforskerne ut fra for eksempel gruppens forsknings- og undervisingsproduksjon som helhet og kanskje antall artikler fra forskningsgruppen hvor senioren ikke er sisteforfatter eller ikke med i det hele tatt. Alternativt bør kanskje seniorforskerne vurderes ut fra andre kriterier som hvor mange av vedkommendes PhD kandidater som har klart å etablere seg som selvstendige forsker. Dette er ingen enkelt sak, alle kommentarer her mottas med takk!

Per[:en]

In an ever sharper competition for research funding, it is important that the next generation of researchers have an opportunity to position themselves early. We as senior researchers should let the next generation forward. This includes giving them the opportunity of being main supervisors and last authors. It may include giving them the opportunity to show that they are independent researchers, by the seniors not being on the author list om publications. All these measures require that the next generation has actually contributed to the merits they then receive. The latter measure, that seniors refrain from co-authorship, is perhaps the most difficult. It impairs the senior’s own merit, thereby reducing his/her chances of success in subsequent applications. It is contrary to past practice. But it can give today’s young generation an increased opportunity of success.

An increased investment in the next generation also sets new requirements for departmental and faculty management. One cannot ask senior scientists to refrain from being main supervisor and last authors while at the same time, this is exactly how they are measured at for instance salary negotiations. Instead the faculty and institute managements should evaluate the senior scientists based on the total research and teaching output of the research group, and perhaps the number of papers from the research group at which the seniors do not have last authorship or are not mentioned at all. Alternatively, senior researchers should be evaluated based on other criteria such as how many of their PhD graduates who have managed to establish themselves as independent researchers. This is no simple matter, and all comments are welcomed!

Per[:]