Det er ikke lett å holde oversikt over hvem som har ansvar for hva når det gjelder all universitetsinitiert undervisning vi på K2 bidrar med innenfor ernæring, farmasi, medisin og odontologi. Hvert program benytter undervisere på tvers av institutt. Med vår instituttstruktur er det Forskningsruppelederne som er i «linje» og har nok sitt hovedfokus på den forskning som bedrives i/av gruppen. Å også ha oversikt over hvert enkelt forskningsgruppemedlemmers bidrag/kompetanse mhp undervisning kommer gjerne ikke høyest på dagsorden.
K2 har derfor initiert en prosess for å synliggjøre vårt undervisningsansvar og foreslår UGLE: Undervisningsgruppeleder, en fast vitenskapelig ansatt som nettopp skal holde våke over små-uglene som underviser i det angjeldende fagområdet, på tvers av forskningsgrupper.
Arbeidsgruppen har laget utkast til mandat og foreslått hvem som skal få æren av å være første 2-årsrunde UGLE, samt angitt vise-UGLE (nei de må ikke kunne synge..) men steppe inn ved UGLEns fravær og å ta over stafettpinnen neste 2-årsperiode.
Jeg vil be alle se gjennom mandatet; er det riktige funksjoner vi har tillagt UGLENe? Er det fagområder vi i gruppen ikke har tenkt på? Skjønner DU hvilken UGLE dine undervisningsbidrag skal ligge under? Arbeidsgruppen vil gjerne ha tilbakemeldinger for evt. presiseringer før vi/Uglene landes.
En annen ting: som nevnt i leder før sommerferien K2 vil prioritere bioinformatikk. Vi vil derfor gjøre en kartlegging av hva dere ser at dere selv/K2 trenger av undervisning i bioinformatikk. Anagha Joshi vil derfor sende ut spørreskjema til de vitenskapelige som jeg vil be flest mulig svare på; HVA er behovet? Når vi vet det kan vi skreddersy undervisning for ulike K2miljø!
Nobelprisen i fysiologi eller medisin for 2019 ble som kjent tildelt kreftforsker William G. Kaelin Jr, lege og forsker Sir Peter Ratcliffe og genetiker Gregg L. Semenza “for deres oppdagelser om hvordan celler kan sanse og tilpasse seg tilgjengeligheten av oksygen”. Organismenes evne til å reagere på endringer i tilgjengeligheten av oksygen er av grunnleggende betydning for livet på jorden. Prisvinnerne har avslørt hvordan celler kan føle og reagerer på oksygen ved å slå gener av og på ved oksygenfølsom post-translasjonell modifikasjon og påfølgende proteasomal nedbrytning av hypoksi-induserbare faktorer. Blant anvendelsene av deres oppdagelse er en bedre forståelse av hvordan kroppen reagerer når oksygennivået synker på grunn av trening eller hjerneslag, og forsøk på å manipulere denne responsen for å bremse veksten av oksygenhungrige kreftsvulster.
