Årets Nobelpris i medisin eller fysiologi ble tildelt William G. Kaelin Jr, Sir Peter J. Ratcliffe and Gregg L. Semenza for oppdagelsen av hvordan celler sanser oksygennivåer og tilpasser sin metabolisme til ulike oksygennivåer. Oppdagelsene har stor klinisk relevans og forklarer blant annet mekanismen for utvikling av ulike kreftformer og behandling av anemi og ble også omtalt i Ukens leder i uke 42.

Jeg synes det er interessant at alle de 3 prisvinnerne er klinikere og har tilnærmet seg problemstillingen om oksygensensing fra ulike vinkler. Barnelegen Semenza og nefrologen Ratcliffe studerte erytropoitingenets regulering, mens onkologen Kaelins tilnærming var interessen for å forstå en sjelden tumorsyndrom karakterisert av stresshormonproduserende svulster i binyremargen, karnøster i sentralnervesystemet og nyrekreft (von Hippel Lindaus syndrom (VHL)). Han fant at VHL-proteinet danner et kompleks med hypoksi-induserbar faktor 1-alfa (HIF1a) som fører til nedbrytning av HIF1a. Til sammen har de 3 forskerne i detalj kartlagt hvordan oksygennivåene regulerer cellens metabolisme, noe hva kan vi lære av dette? Kanskje er en slutning at det er vanskelig å forutse hvor det neste store medisinske gjennombruddet kommer, og at for mye styring av forsking i spesielle retninger (les forskningsprogram) er mindre fruktbart enn a la forskerne velge sine egne problemstillinger. Som en forskningsleder sa det: “We don’t care what you do; we want you to be one of the leaders in your field”. Et annet lærepunkt er kraften i translasjonell forsking der studier av sjeldne monogene sykdommer kan føre til gjennombrudd i forståelsen i basale fysiologiske mekanismer som igjen åpner for ny spennende terapi. Blant annet er flere substanser som utløser et hypoxisignal (ved å hemme propyl hydroksylaser) nå i kliniske studier.

La prisen være en inspirasjon til god translasjonell forskning.

Eystein