Så du medisinerspirene med grønne skilt på frakken og forventningsfulle, men litt usikre blikk som svermet rundt på ulike avdelinger 13. og 14 januar?

TAKK for at du tok vel imot dem, for det gjorde du! Jeg har hatt gleden av å lese rapportene som bekrefter at de ble tatt godt vare på gjennom hele kjeden av helsepersonell som de kom borti: portøren som viste rett vei i tunnelen, bioingeniøren som tålmodig forklarte at akkurat dette apparatet målte blodprosent, sykepleieren som passet på studenten som nesten besvimte på undersøkelsesrommet, alle legene som forklarte hvorfor de sa og gjorde alt i løpet av en hel arbeidsdag.

Å få sitt første innblikk i en sykehushverdag , observere masse god samhandling og at vi alle har vår plass i diagnostikk- og behandlingskjeden, har gitt dem viktige forsmak på senere legeliv. Deltagende observasjon av lege-pasientmøter uten at det kreves direkte faglig læring, gir mulighet for å få  gode rollemodeller; dette er profesjonalitetsbygging!

Å få nesen opp av bøkene og inn på vakt- og pasientrom har vekket motivasjon; de ser at de trenger også den basale kunnskap for å forstå komplekse medisinske tilstander.

At de samme studenter skal tilbake på din avdeling gir trygghet for dem og oss. Det gir også en mulighet for den enkelte students lokale veileder å følge nettopp henne/ham over tid. Da kan man også lettere fange opp hvis man ser det ”butter” både mhp faglig tilegning men også ved personlige vansker.

Studentene beskriver en lang rekke av hyggelige og ivaretakende arbeidsplasser. Det er jo først og fremst godt for oss som arbeider der hver dag. La oss fortsette å være imøtekommende overfor hverandre også når vi ikke bare skal vise vår ”beste side” med student på slep.

Jone