Månedlige arkiver: desember 2013

God JUL

Legg igjen en kommentar

Det stunder mot jul og det er naturlig å se tilbake på det som har skjedd det første året til K2. Instituttet ble dannet på basis av deler av fire kliniske institutt og mye av tiltakene til ledelsen har tatt utgangspunkt i å etablere en felles kultur, og innføre felles rutiner og ordninger basert på det beste fra de gamle instituttene. Det har innebåret at folk har vært nødt til å jenke seg på mange felt. Jeg er imponert over hvor fleksible mange har vært i denne prosessen.
K2 er nå organisert i 8 fagområder og 21 forskningsgrupper, med ledere som har fått sine mandater. Det er gjennomført en teknikerprosess hvor det er et rasjonale for hvor mange tekniske stillinger som er knyttet til de ulike forskningsgruppene. Det er laget en strategiplan frem til 2015. HMS utvalget er oppe og går. Studieseksjonen er felles med K1 og har til sammen 82 emner som skal organiseres innen medisin, odontologi, farmasi og ernæring.
Det er nå 143 PhD kandidater ved K2 og tilsammen 26 disputaser er gjennomført ved instituttet. Emeritusene har gjort en kjempejobb som custoser.
Stram økonomi har vært en gjenganger i år. Selv om den fortsatt er stram, er den grunn til å glede seg over at det nå ser adskillig lysere ut enn bare for et par måneder siden.

Dette er bare noen stikkord av det som har skjedd i år. Fortsatt er det mange utfordringer som venter, men nå kan vi alle med god samvittighet se frem til julen.

I forrige uke fikk vi den tunge beskjeden at overingeniør Hildegunn Helle er død, bare 41 år gammel. Det minner oss om at livet er skjørt og at det tross alt styr på instituttet, er langt viktigere å ha fred med seg selv og sine nærmeste.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle en fredelig jul og et Godt Nytt År!
Per

Hildegunn_2Det var med stor sorg brystkreftgruppen ved Mohn Kreftforskningslaboratorium mottok nyheten om at Hildegunn hadde gått bort om kvelden 10. desember. Dødsfallet var ikke uventet; vi visste hun var alvorlig syk og at dette ville komme. Da hun mandag kveld fikk sovne rolig inn i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg var det en verdig og god avslutning på en tung sykdomsprosess.

Hildegunn kom til gruppen vår i 1995; og med unntak av naturlige permisjoner i forbindelse med tre barnefødsler var hun sammenhengende i arbeid i gruppen fram til sykdommen gjorde dette fysisk umulig. Hun tilhørte gruppen av veteraner som var med fra tidlig start og fram til det gruppen har utviklet seg til i dag. Hildegunn utmerket seg allerede fra starten av som en usedvanlig dyktig medarbeider. I starten var hun med blant dem som utviklet våre nye assay’s for høysensitive østrogen-målinger, arbeider som skulle få avgjørende betydning for forståelsen av og bruken av de nye aromatasehemmerne, som i dag er standard-behandling for hundre tusener av kvinner med brystkreft verden over. Senere deltok hun i pioner-arbeidet rundt oppbygging av biobanker foruten å ta opp en rekke andre analytiske oppgaver. I forbindelse med planleggingen og innredningen av vårt nye Mohn Kreftforsknings-laboratorium var hun en av nøkkelmedarbeiderne. Hun var en medarbeider som aldri sa nei til nye utfordringer; hun var klar på egen kompetanse, samtidig som hun møtte nye utfordringer med holdningen «dette kan jeg ikke, men får jeg mulighetene vil jeg gjerne sette meg inn i det og ta oppgaven». Kunnskap og anvendelse av statistikk for data-behandling kan nevnes som et eksempel, hennes engasjement som verneombud et annet; sammen illustrerer de spennvidden i arbeidsinnsatsen og kompetansen til et usedvanlig rikt utrustet menneske.

Framfor alt var hun og en av grunnpilarene i det gode miljøet vi gjennom mange år har hatt i gruppen. Både som rollemodell og, ikke minst som en person som tok aktivt del i introduksjon og opplæring av nye medarbeidere, spilte hun en nøkkelrolle. Hennes vinnende personlighet og gode humør vil alltid bli husket; hun var ikke redd for å ta opp problemer, men gjorde dette alltid på en konstruktiv måte. Det var derfor med stor glede vi høsten 2012 formelt kunne forfremme henne til overingeniør, en stilling i tråd med de funksjoner hun i realiteten hadde fylt på en glimrende måte over mange år.

Det var ikke tilfeldig at Hildegunn brukte sin arbeidsenergi innen kreftforskning. Gjennom flere medarbeidersamtaler gav hun oppriktig uttrykk for hvordan hun opplevde arbeidet som meningsfylt. Da blir det desto mer meningsløst at det nettopp var en kreftsykdom som skulle avslutte hennes liv så alt for tidlig i en alder av 42 år.

Vi sørger over Hildegunns bortgang. Samtidig sitter vi alle igjen med et varmt minne, og en oppriktig takk for alt hun var for oss gjennom alle disse årene; både faglig, og på det menneskelige plan. Våre tanker går til Hildegunns nærmeste; Svein Inge, som har mistet sin livsledsagerske, og deres tre mindreårige barn som har mistet sin mor.

Per Eystein Lønning, Professor, K2