Rosenborgs berømte fotballtrener Nils Arne Eggen lanserte i sin tid «Godfot-teorien». Ifølge denne teorien må vi «spille hverandre gode». Nobelprisvinner May-Britt Moser har senere gjentatt dette poenget i en vitenskapelig kontekst. Uheldigvis ser det ut til at kulturen innen de mer kompetitive nivåene av akademia går i motsatt retning, i hvert fall hvis vi skal tro en nylig artikkel i The Guardian. I denne artikkelen deler immunologen Lemaitre sine betraktninger etter at hans mentor Jules Hoffman fikk nobelprisen i 2011 for en oppdagelse Lemaitre selv hevder han sto bak. Han skriver blant annet at «Reaching the top of the scientific hierarchy increasingly depends on a glittering media profile, publishing in “trophy journals” and cultivating a network of academic frenemies who are treated as close allies until they become obstacles in the path to academic glory». Han skriver videre at denne narsissistiske oppførselen potensielt kan påvirke selve objektiviteten i forskningen. Han avslutter med å si at “When you do a collective project with a narcissist at the end he has the feeling that he has done everything”. En slik kultur er helt uakseptabel og bør motvirkes. En måte å gjøre dette på er å belønne seniorer som fremmer juniorenes karriere, for eksempel ved at senioren organiserer forskningsaktiviteten sin slik at juniorene slipper fram og utvikler selvstendighet og får sine rettmessige sisteforfatterskap uten at dette skaper interessekonflikter. I dag krediteres man for blant annet doktorgrads-kandidatproduksjon. Jeg håper vi også kunne kreditere seniorforskeres evne til å løfte fram juniorer til toppstillinger, både innenfor og utenfor akademia. Da må man nødvendigvis også gi slipp på nisjer av eget felt og på noen sisteforfatterskap. Til gjengjeld burde karriereutviklingen til tidligere juniorer fra egen forskningsgruppe være ett av de viktigste punktene på CV-en, både i lønnsforhandlinger, i søknader om UiB-stipender og postdoc-stillinger og i forskningssøknader. Som det står i den gamle bok: «Det et menneske sår, skal han også høste».

Helge