Klinisk institutt 2 ble stengt ned 12. mars. Personale og studenter mistet adgang til arbeidsplassen og studiestedet og måtte finne nye løsninger for å holde hjulene i gang. K2-ledelsen har nå spurt hvordan de ansatte har opplevd koronatiden. Her kommer et utdrag av svarene

Takket være gode IT-løsninger har mange kunnet jobbe effekt hjemme. Tiden har vært brukt til søknads- og artikkelskriving, og møtevirksomhet har kunnet fortsette på Zoom, Teams og andre plattformer. Likevel er det mange kritiske røster om at nedstengningen har vært for omfattende og rigid uten skjønnsvurderinger. Helse Bergens personale har kunnet jobbe mer eller mindre som før med smittevernstiltak, mens UiB-ansatte ikke har hatt adgang til laboratoriene. Nedstengning av kjernefasilitetene er et annet punkt som kritiseres. Det kunne vært fullt mulig å drive disse med nødvendige smittevernstiltak. Spesielt har nedstengning og nedslakting av verdifulle forsøksdyr på dyreavdelingen møtt hard kritikk. PhD-studenter og postdoktorerer har vært spesielt skadelidende og krever kompensasjon for tapt tid. Etter at en så at Norge og spesielt Vestland hadde god kontroll på pandemien kritiseres UiB for treghet i gjenåpningen.

Mange disputaser er avholdt digitalt, men erfaringene har vært ulike. Spesielt trekkes det fram at IT-supporten har vært mangelfull. Da det ble lov for 50 personer å møtes fulgte ikke UiB dette opp og holder på regelen om maksimalt 5 personer

Erfaringen fra undervisningen er også delte. Mange undervisere har satt seg godt inn i kommunikasjonsverktøyene og har fått til god undervisning. For andre har terskelen vært for høy og hjelp til opplæring mangelfull. Her har vi et stykke arbeid å gjøre da mye av undervisningen på de ulike programmene på K2 vil være digitale også til høsten.

De teknisk ansatte er gruppen som har hatt minst nytte av hjemmekontor, og har hatt for få oppgaver med hjemmekontor. De administrativt ansatte derimot har for det meste kunne løse sine oppgaver. Digitale løsninger og møter har i hovedsak fungert fint, men det sosiale fellesskapet og kollegaskapet er savnet.

Oppsummert viser erfaringen at man må bruke lokale tilpasninger og skjønn i smittevernstiltakene. Flott at man er rask til å stenge ned, men man må også være rask til å åpne opp når situasjonen tillater det. Ved en eventuell ny smittetopp håper vi på en litt mer foroverlent universitetsledelse som kan koordinere tiltakende bedre med Helse-Bergen, som vi mange steder deler lokaler med.

Takk til alle som svarte

Med hilsen

Julie og Eystein

Foreløpige data diskutert i en fersk artikkel i Nature (10.1038 / d41586-020-01294-9) indikerer at kvinnelige akademikere legger ut færre artikler på ikke-fagfellevurderte nettsteder og starter færre forskningsprosjekter enn sine mannlige kollegaer.

Covid-19 endrer måten forskning blir gjort på. Verdensomspennende stengning av universiteter og institusjoner betyr at mange hjem over natten er blitt et skjæringspunkt mellom arbeid, skole og husholdning. Nye mekanismer for raskere fagfellevurdering, økt mengde og hastighet på tilgjengelighet av data, og fordelingen av finansiering på tvers av sektorer, endrer likevekten i den akademiske verdenen. Vi må derfor ta hensyn til effektene dette har på ulikhetene. Hva skjer når et par er hjemme? Forverrer det kjønnsulikheten? I en kommentar i Nature (doi: 10.1038 / d41586-020-01135-9) i en tidlig fase av pandemien, foreslo Alessandra Minello at det påvirker produktiviteten til kvinnelige akademikere uforholdsmessig, fordi de ofte har flere omsorgsoppgaver enn menn.

Megan Frederickson, en økolog ved University of Toronto som selv har vært i covid-19-karantene, gransket ikke-fagfellevurderte nettsteder for å undersøke om kvinner la ut færre studier enn før nedstengningen (https://github.com/drfreder/pandemic-pub -bias / klump / master / README.md). Fagfellevurdering tar tid, det er fremdeles for tidlig å se effekten av covid-19 på antall tidsskriftsartikler publisert av kvinnelige kontra mannlige akademikere. Imidlertid gjør et økende antall akademikere sine innsendte eller pågående manuskripter tilgjengelige på ikke-fagfellevurderte nettsteder, noe som betyr at det kan være mulig å måle pandemiens effekt på forhåndsutskriftsinnleveringer i sanntid. Hun så på arXiv (fysisk vitenskap), og bioRxiv (livsvitenskap) for å bestemme kjønn på studier som ble lagt ut mellom 15. mars og 15. april i 2019 og i 2020. Antallet kvinner som ansvarlig forfatter på artikler på arXiv økte med 2,7% fra 2019 til 2020 – men antallet mannlige forfattere vokste med 6,4% i samme periode. Tallene for bioRxiv var henholdsvis 24,2% og 26%. En lignende trend ble funnet i en annen studie som inkluderte ni populære ikke-fagfellevurderte nettsteder (https://www.natureindex.com/news-blog/decline-women-scientist-research-publishing-production-coronavirus-pandemic). Konklusjonen er at kvinners publiseringsrate har falt i forhold til menns så langt i pandemien.

I en studie av informasjonsforskeren Cassidy Sugimoto ved Indiana University Bloomington som undersøkte tre nettsteder der forskere rapporterer nye studier (inklusive ClinicalTrial.gov), var det en nedgang i andelen rapporter fra kvinnelige forskningsledere fra mars og april 2019 til de samme månedene i 2020, da nedstengningen startet. Kvinner har altså registrert en mindre andel av nye forskningsprosjekter enn før pandemien.

Hva kan årsakene til denne effekten være? Økt husarbeid og barnepass er sannsynligvis de viktigste årsakene. Dessuten tar kvinner oftere vare på pårørende som har skrantende helse. Den plutselige overgangen til nettbasert undervisning kan bety mer arbeid for kvinner, ettersom de i gjennomsnitt sannsynligvis har flere undervisningsforpliktelser enn menn, mens nedstengningen av universitetene kanskje frigjør mer tid for menn til å skrive artikler, ettersom de oftere har forpliktelser innen komitearbeid mm.

Hva kan gjøres for å dempe denne effekten? Vårt vitenskapelige miljø krever deltakelse fra alle medlemmene i befolkningen; en krise krever at vi utnytter det intelligente potensialet til hele befolkningen. Ettersom effektene og pandemien sannsynligvis vil vare ved lenge, må vi vurdere hvordan evalueringssystemene og ressursfordelingsmekanismene tar hensyn til ulikhetene i arbeidsfordeling for kvinner. Vi må lage infrastrukturer slik at alle deler av befolkningen kan delta, og å erkjenne systematiske forskjeller i deres evne til å gjøre det.

Ha en riktig god helg!