Det sies at kjært barn har mange navn – og det har også disse begrepene som forskerne knapt liker, men som man likevel må forholde seg til.  Hvorfor tar jeg da dette opp i en leder til K2 nytt?  Jo, fordi dette er en meget vesentlig del for instituttets økonomi som vi er så til de grader avhengig av.

Men hva betyr disse begrepene? Universitetet i Bergen har implementert TDI-modellen (totale direkte og indirekte kostnader) som man nå budsjetterer prosjekter utifra. Denne modellen består både av indirekte kostnader (dekningsbidrag, overhead) og direkte kostnader som forskningsinfrastruktur.

Per i dag er de indirekte kostnadene for et vitenskapelig årsverk 413.000 NOK og for teknisk/administrativt 114.000 NOK. De indirekte kostnadene er utgifter til infrastruktur som kontor og fellesarealer, service som bibliotek, IT, administrativt og økonomisk management, HMS, kurs, juridisk bistand, dokumentasjon mm.

De direkte kostnadene er en annen komponent av total kost modellen (TDI). Denne er sammensatt av investeringer og avskrivning av instrumenter, servicekontrakter, generelle laboratoriekostnader, inkludert husleie og teknisk hjelp – kalt leiestedskostnader. Klinisk institutt 2 har kalkulert at leiestedskostnadene for 2015 er 95.000 NOK per årsverk.  Leiestedskostnadene skal da dekke teknikerhjelp for å klargjøre laboratoriene, drift i laboratoriet som hansker, gass, pipettespisser etc – de vanligste infrastrukturkostnadene.

Klinisk institutt 2 er det instituttet som for tiden har størst portefølje på eksternfinansierte prosjekter på MOF.  NFR og EU/H2020 prosjektene er eksemplariske på den måten at de bidrar med overhead-midler som dekker de kostnader instituttet pådrar seg for å kunne drifte prosjektet.

Men hva skjer når indirekte kostnader ikke er en del av bevilgningen til prosjektene?  Hvem må da betale?  Jo, da blir det institutt i samarbeid med fakultetet som må gå inn.  På denne måten svekkes instituttets økonomi kontinuerlig hver gang et prosjekt med nulldekningsbidrag aksepteres.

Hva kan gjøres med dette?  Må vi begynne å nekte å ta imot prosjekter som ikke inkluderer dekningsbidrag? Hvor lang tid kommer det å ta for at vi får en ny ”kultur” – holdningsendring hos bidragsyterne? Hvordan oppnår vi det? Disse spørsmålene angår oss alle sammen!

Roland