Ledelsen setter nå nok en gang fokus på arealutnyttelse i laboratoriebygget. Bakgrunnen er at nye grupper ønsker å få plass her samt at totalkostnadsmodellen (TDI) som nå er innført i høyskole- og universitetssektoren krever synliggjøring av alle prosjektkostnader, inkludert areal.

Ennå er det tilstrekkelig med arealer i labbygget, men de utnyttes ikke like godt alle steder. Fremover må vi finne ordninger som øker utnyttelsen og fleksibiliteten i arealbruken. Enkle tiltak som å rydde benker som i dag nesten utelukkende brukes som lager for utstyr og kjemikalier er et enkelt tiltak. En gjennomgang av logbøker viser at det finnes utstyr på huset som ikke har vært i bruk de siste 10 år – da er museet et bedre lagersted. Flere grupper må også kunne samarbeide om å bruke de samme arealene. Utviklingen i laboratorieforskningen går mot at mer av forkningen skjer i spesiallaboratorier og på teknologiplatformer – behov for vanlige labbenker er ikke like stor som før.

For å få til en bedre utnyttelse må vi bort fra tradisjonell revirtenkning. På en eller annen måte må det dokumenteres at man har aktive prosjekter og et reelt behov for å få laboratorieareal – en professorstilling i seg selv er ikke nok. Vi må også passe på at arealbruken synliggjøres i prosjektsøknader som en direkte utgift slik at også disse kan bli dekket av prosjektmidler.

For å bruke et litt slitent Støre-uttrykk: «Dette er krevende prosesser» – men jeg håper alle er enig i at guleroten smaker bedre enn pisken og at vi i felleskap finner gode løsninger

Med håp om gode samboerskap og naborelasjoner i framtiden

Eystein