Det var med stor sorg brystkreftgruppen ved Mohn Kreftforskningslaboratorium mottok nyheten om at Hildegunn hadde gått bort om kvelden 10. desember. Dødsfallet var ikke uventet; vi visste hun var alvorlig syk og at dette ville komme. Da hun mandag kveld fikk sovne rolig inn i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg var det en verdig og god avslutning på en tung sykdomsprosess.
Hildegunn kom til gruppen vår i 1995; og med unntak av naturlige permisjoner i forbindelse med tre barnefødsler var hun sammenhengende i arbeid i gruppen fram til sykdommen gjorde dette fysisk umulig. Hun tilhørte gruppen av veteraner som var med fra tidlig start og fram til det gruppen har utviklet seg til i dag. Hildegunn utmerket seg allerede fra starten av som en usedvanlig dyktig medarbeider. I starten var hun med blant dem som utviklet våre nye assay’s for høysensitive østrogen-målinger, arbeider som skulle få avgjørende betydning for forståelsen av og bruken av de nye aromatasehemmerne, som i dag er standard-behandling for hundre tusener av kvinner med brystkreft verden over. Senere deltok hun i pioner-arbeidet rundt oppbygging av biobanker foruten å ta opp en rekke andre analytiske oppgaver. I forbindelse med planleggingen og innredningen av vårt nye Mohn Kreftforsknings-laboratorium var hun en av nøkkelmedarbeiderne. Hun var en medarbeider som aldri sa nei til nye utfordringer; hun var klar på egen kompetanse, samtidig som hun møtte nye utfordringer med holdningen «dette kan jeg ikke, men får jeg mulighetene vil jeg gjerne sette meg inn i det og ta oppgaven». Kunnskap og anvendelse av statistikk for data-behandling kan nevnes som et eksempel, hennes engasjement som verneombud et annet; sammen illustrerer de spennvidden i arbeidsinnsatsen og kompetansen til et usedvanlig rikt utrustet menneske.
Framfor alt var hun og en av grunnpilarene i det gode miljøet vi gjennom mange år har hatt i gruppen. Både som rollemodell og, ikke minst som en person som tok aktivt del i introduksjon og opplæring av nye medarbeidere, spilte hun en nøkkelrolle. Hennes vinnende personlighet og gode humør vil alltid bli husket; hun var ikke redd for å ta opp problemer, men gjorde dette alltid på en konstruktiv måte. Det var derfor med stor glede vi høsten 2012 formelt kunne forfremme henne til overingeniør, en stilling i tråd med de funksjoner hun i realiteten hadde fylt på en glimrende måte over mange år.
Det var ikke tilfeldig at Hildegunn brukte sin arbeidsenergi innen kreftforskning. Gjennom flere medarbeidersamtaler gav hun oppriktig uttrykk for hvordan hun opplevde arbeidet som meningsfylt. Da blir det desto mer meningsløst at det nettopp var en kreftsykdom som skulle avslutte hennes liv så alt for tidlig i en alder av 42 år.
Vi sørger over Hildegunns bortgang. Samtidig sitter vi alle igjen med et varmt minne, og en oppriktig takk for alt hun var for oss gjennom alle disse årene; både faglig, og på det menneskelige plan. Våre tanker går til Hildegunns nærmeste; Svein Inge, som har mistet sin livsledsagerske, og deres tre mindreårige barn som har mistet sin mor.
Per Eystein Lønning, Professor, K2