Day: 20. desember 2013

Det var med stor sorg brystkreftgruppen ved Mohn Kreftforskningslaboratorium mottok nyheten om at Hildegunn hadde gått bort om kvelden 10. desember. Dødsfallet var ikke uventet; vi visste hun var alvorlig syk og at dette ville komme. Da hun mandag kveld fikk sovne rolig inn i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg var det en verdig og god avslutning på en tung sykdomsprosess.

Hildegunn kom til gruppen vår i 1995; og med unntak av naturlige permisjoner i forbindelse med tre barnefødsler var hun sammenhengende i arbeid i gruppen fram til sykdommen gjorde dette fysisk umulig. Hun tilhørte gruppen av veteraner som var med fra tidlig start og fram til det gruppen har utviklet seg til i dag. Hildegunn utmerket seg allerede fra starten av som en usedvanlig dyktig medarbeider. I starten var hun med blant dem som utviklet våre nye assay’s for høysensitive østrogen-målinger, arbeider som skulle få avgjørende betydning for forståelsen av og bruken av de nye aromatasehemmerne, som i dag er standard-behandling for hundre tusener av kvinner med brystkreft verden over. Senere deltok hun i pioner-arbeidet rundt oppbygging av biobanker foruten å ta opp en rekke andre analytiske oppgaver. I forbindelse med planleggingen og innredningen av vårt nye Mohn Kreftforsknings-laboratorium var hun en av nøkkelmedarbeiderne. Hun var en medarbeider som aldri sa nei til nye utfordringer; hun var klar på egen kompetanse, samtidig som hun møtte nye utfordringer med holdningen «dette kan jeg ikke, men får jeg mulighetene vil jeg gjerne sette meg inn i det og ta oppgaven». Kunnskap og anvendelse av statistikk for data-behandling kan nevnes som et eksempel, hennes engasjement som verneombud et annet; sammen illustrerer de spennvidden i arbeidsinnsatsen og kompetansen til et usedvanlig rikt utrustet menneske.

Framfor alt var hun og en av grunnpilarene i det gode miljøet vi gjennom mange år har hatt i gruppen. Både som rollemodell og, ikke minst som en person som tok aktivt del i introduksjon og opplæring av nye medarbeidere, spilte hun en nøkkelrolle. Hennes vinnende personlighet og gode humør vil alltid bli husket; hun var ikke redd for å ta opp problemer, men gjorde dette alltid på en konstruktiv måte. Det var derfor med stor glede vi høsten 2012 formelt kunne forfremme henne til overingeniør, en stilling i tråd med de funksjoner hun i realiteten hadde fylt på en glimrende måte over mange år.

Det var ikke tilfeldig at Hildegunn brukte sin arbeidsenergi innen kreftforskning. Gjennom flere medarbeidersamtaler gav hun oppriktig uttrykk for hvordan hun opplevde arbeidet som meningsfylt. Da blir det desto mer meningsløst at det nettopp var en kreftsykdom som skulle avslutte hennes liv så alt for tidlig i en alder av 42 år.

Vi sørger over Hildegunns bortgang. Samtidig sitter vi alle igjen med et varmt minne, og en oppriktig takk for alt hun var for oss gjennom alle disse årene; både faglig, og på det menneskelige plan. Våre tanker går til Hildegunns nærmeste; Svein Inge, som har mistet sin livsledsagerske, og deres tre mindreårige barn som har mistet sin mor.

Per Eystein Lønning, Professor, K2It was with great sadness that the Brest Cancer Group at Mohn Cancer Research Laboratory received the news that Hildegunn had passed away on the evening of December 10.  Her death was not unexpected; we knew she was seriously ill and that this was inevitable.  However, as she quietly passed away on Monday evening in her own home surrounded by her closest family it was a dignified and good ending to a prolonged illness.

Hildegunn arrived in our group in 1995; and except for natural leaves of absence due to three child births, she was working continuously in our group until her illness made this physically impossible.  She belonged to the group of veterans joining us early and working with us up until what the group has become today.  Hildegunn excelled from the beginning as a highly skilled coworker.  In the beginning she was among those developing our new assays for high-sensitive estrogen-measurements, and this work would later prove decisive in the understanding, and use of, the new aromatase inhibitors, which today is standard treatment for hundreds of thousands of women with breast cancer worldwide.  Later she participated in the pioneer-work related to the development of biobanks in addition to performing a number of other analytical tasks.  She was one of the key staff members during the planning and furnishing of our new Mohn Cancer Research Laboratory.   She was a coworker who never said no to new challenges; she knew her own skills, and she met new challenges with the attitude «I can’t do this, but given the opportunity I would love to learn this and do the task».  Knowledge and appliance of statistics for data-processing is one example, her commitment as HSE-representative is another; together these two examples illustrate the breadth of her work efforts and the skills of an unusually gifted person.

Above all she was one of the founding pillars in the good working environment we have enjoyed for many years in the group.  Both as a role model and, not least, as a person actively taking part in the introduction and training of new personnel, she played a key role.  Her winning personality and good sense of humor will always be remembered; she was not afraid to bring up problems, but she always did this in a constructive way.  It was with great joy that we could formally promote her to senior engineer autumn 2012, a position suitable to the tasks she had executed in an outstanding way over several years.

It was not a coincidence that Hildegunn applied her work energy to cancer research.  Through several performance assessments she genuinely expressed how meaningful she found her work.  Hence it becomes even more meaningless that it was precisely a cancer disease which would end her life at an early age of 42.

We mourn Hildegunn’s passing.  At the same time we are left with a warm memory, and a genuine thank for everything she was for us through all these years; both professionally and personally.  Our thoughts are with Hildegunn’s closest family; Svein Inge, who has lost his life partner, and their three minor children who have lost their mother.

Per Eystein Lønning, Professor, K2