For å følge opp de litterære referanser: tittelen er et skuespill av Holberg. Dette var også oppgavetittelen for vinnerne av Holbergprisen i skolen for noen år siden, en oppgave som omhandlet fusk.
På sist møte i utvidet forskningsledelse var forskningsfusk løftet frem som fokusområde: at arbeid mot fusk skal være høyt i bevisstheten når vi planlegger, gjennomfører og presenterer vår forskning.
Forfalskning av resultater er alle klar over er fusk, men det kan være langt mer subtile områder der vår etiske bevissthet tøyes til (egen) fordel. Hva med tendensen til selektiv referering; det er lettere å vise til publikasjoner som støtter egne hypoteser enn dem som er uenige. Selektiv publisering er et annet; det er lettere å få publisert positive (les: statistisk signifikante) resultater enn funn som ikke viser forskjeller, og hva hvis de interessante (altså signifikante) resultatene fra den forrige studien av denne lovende biomarkøren ikke kan valideres i den påfølgende studien? Men vi har et moralsk ansvar for at forskning som er utført, faktisk offentliggjøres, både av hensyn til dem som har gitt oss midler til arbeidet, og pasienter som har bidratt med prøver/data, og at man ikke lager forhastede behandlingsalgoritmer. Så ”de usynlige” (les: upubliserte) studiene kan faktisk også være en form for fusk.
Og følger vi intensjonene til Vancouver-reglene? Tilsier tittel forskningsgruppeleder eller avdelingsoverlege at en derav er med å planlegge, gjennomføre, analysere og skrive alle studier i gruppen/seksjonen, eller burde faktisk noen av de oppsatte forfatterne egentlig vært usynlige?
Jeg minner også om forestående OSCE 8. november. De som ikke allerede har meldt inn hvem som skal bidra som eksaminatorer, må straks gjøre det (OSCEladden Ketil Grong tar imot gode hjelpere!).
Instituttets dag avholdes 29. november. Vi håper ny instituttleder er på plass, og at vi da får del i vedkommendes visjoner videre for K2.
Jone
