Dette er den siste K2Nytt-lederen før sommeren og den siste jeg skriver som instituttleder på K2. Jeg vil benytte anledningen til å si takk for meg. Det er vel fire år siden K2 ble dannet, og det har skjedd mye på disse årene. Jeg har ikke tenkt å la denne lederen være en oppsummering av hva vi har greid og ikke greid i løpet av denne tiden. Det har vært både opp- og ned-turer, men uansett har jeg følt en fantastisk støtte og velvilje fra alle hold på instituttet.

Med K2 sine 320 ansatte, som opprinnelig kom fra fire forskjellige institutt, er det klart at det har vært interessemotsetninger og ulike oppfatninger når veien skulle stakes ut, men jeg har alltid merket en stor interesse og glød for det vi har diskutert. Folk har oppriktig ønsket å finne gode løsninger, og de gangene veivalget ikke ble som noen ønsket, har de akseptert det.

Stillingen som ny instituttleder vil snart bli lyst ut. Jeg håper at mange vil vurdere å søke. Det er virkelig givende å jobbe med K2-gjengen. Det er fantastisk mange bra folk på K2, enten vi snakker om administrative, teknikere eller vitenskapelige ansatte. Jeg ønsker at den som overtar, blir møtt med den samme vennlighet som jeg er blitt til del. Det er fortsatt mange store oppgaver som venter den nye ledelsen.

Takk for følge alle sammen!

Per

Bob Dylan synger om at det er på tide å våkne opp for tidene har forandrer seg; så også for UiB og K2. UiB-styret fattet to vedtak 1. juni som berører oss. Det ene virker uanselig; vi skal nå hete «Det medisinske fakultet» – enkelt og greit, men samtidig tydelig og kraftfullt. Det andre vedtaket, at Per Bakke er tilbudt stillingen som dekanus berører mer. Jeg mottok nyheten med blandede følelser. Jeg ble svært glad på Pers og egne vegne; Det medisinske fakultet får en ny og visjonær leder. Baksiden er imidlertid at K2 snart står uten sjef.

Per har ledet instituttet gjennom en stor og omfattende omorganisering og har klart å få grupper fra ulike institutter til å jobbe godt sammen med et lavt konfliktnivå. Under Pers ledelse har virksomheten hatt en imponerende vekst. K2-forskere publiserer regelmessig i «top tier» tidsskrifter, får tilslag fra nasjonale (K.G.-Jebsen, NFR, Kreftforeningen) og internasjonale fond og organisasjoner (EU, Novo Nordisk). Vi har klart å betale ned gjeld og har skaffet oss et handlingsrom som muliggjør strategiske grep for å ytterligere å forbedre kvaliteten på forskning, undervisning og formidling.

Per etterlater seg med andre ord et institutt med god vitalkapasitet og lite obstruktivitet. Når han 31. juli strekker fram høyre arm med stafettpinnen, hvem står klar til å gripe den og utfordringen med å lede K2 videre?

Instituttledelsen tenker at det skal være mulig å drive egen forskning og samtidig lede K2, noe Per har vist er mulig med sine om lag 130 artikler publisert siden 2010. Den nye instituttlederen får egen postdocstilling, en administrasjon som kan avlaste, og mulighetene til å bygge opp en tjenlig ledergruppe – alt for å legge til rette for høy faglig aktivitet.

Vi håper at «The Times They are a-changin» på en positiv måte og at mange, både interne og eksterne, ser mulighetene som ligger i stillingen som instituttleder og søker.

Eystein