Leser innlegg 2

Fra Professor Ketil Grong 23. Maj

Overhead og bruk av TDI-modellen – ødeleggende for den frie forskningen

I siste nummer av K2-nytt stille Visestyrer for forskning et spørsmål om hva som skjer når indirekte kostnader ikke er en del av bevilgningen til forskningsprosjektektene? Mitt umiddelbare svar er; sannsynligvis absolutt ingen ting.

De jeg samarbeider med og jeg hører til den gruppen av forskere som ikke får EU/H2020-midler og ikke når opp i konkurransen hos NFR. Vi har likevel klart å skaffe driftsmidler til gruppen og lønn til noen stipendiater, gjennomført forskningsarbeidet, publisert artikler og gjennomført noen disputaser. Midlene har vi skaffet via bevilgninger fra Helse Vest, Innovest, UiB, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Hjertefondet i Bergen, MedViz, Grieg Foundation og andre eksterne fond.

For å illustrere hvor galt dette med TDI-modellen bærer av sted, kan jeg illustrere dette med våre egne forskningsutgifter for første kvartal 2015. Forskergruppen arbeider med anesteserte griser og gjennomfører simulerte ”åpne” hjerteoperasjoner med bruk av hjerte- lungemaskin. Vi må påregne en direkte kostnad på kr. 10.000 til 12.000 per forsøk til innkjøp av forsøksdyr, anestesimidler, kostbart engangsutstyr for hjerte-lungemaskin, katetre, suturmateriell, kompresser, infusjonsvæsker, kit for analyse av blod- og vevsprøver m.m. Dette bestiller og betaler vi med egne forskningsmidler. I første kvartal 2015 gjennomførte vi 9 slike forsøk og hadde en direkte utgift på ca. kr. 110.000 for dette. I tillegg blir vi fakturert for kostnader for oppstalling og bruk av operasjonsstue i Vivarium (K1). For å dekke faktiske utgifter, har en beregnet en rundsum på til sammen kr. 31.000 for disse 9 forsøkene. Dersom TDI-modellen legges til grunn vil de samme kostnadene bli kalkulert til ca. kr. 122.000. Om en betaler med eksterne midler, f.eks. fra Helse Vest, kommer det et ytterligere påslag på 25% moms.

Om jeg leser Visestyrer for forskning sitt innlegg i K2-nytt rett, så har jeg/vi bidratt til å ”… svekke instituttets økonomi kontinuerlig …” nå i flere år. Og, det var jo ikke meningen. Dersom jeg som vitenskapelig ansatt på K2 fra nå av lar være å forske aktivt, tilbyr meg å arbeide fra mitt hjemmekontor, bruker eget datautstyr og telefon, leser abstracts og fritt tigjengelige artikler på PubMed, skriver noen review-artikler og tar turen nedom på Haukeland for å avholde pålagt studentundervisning, ville da Klinisk institutt 2 sitt budsjett bli styrket med opptil kr. 413.000 per år? Svaret er selvsagt nei, dette dreier seg ikke om reelle utgifter for instituttet, men om et fiktivt kronebeløp beregnet som en andel av UiB, MOF og K2 sine budsjetter. Jeg ville sannsynligvis ikke fått sparken heller, det samme gjelder andre dyktige medarbeidere som følgelig også ville få litt mindre å gjøre. Som statsansatte sitter jeg og vi alle temmelig trygt i sadelen.

TDI-modellen er hentet fra næringsliv og fra helseforetakene og beregner kostnader for vedlikehold og avskrivning av produksjonsmidler (bygninger, utstyr), fondsavsetninger med tanke på nyanskaffelser, forsikringer, råvarepriser, lønn, sosiale utgifter og mye annet. Modellen brukes for å beregne innsatsfaktorene og derved produksjonskostnad, fortjeneste og pris ved salg av varer og tjenester fra foretaket. For en bevilgningsbasert institusjon som UiB er mange av disse enkeltfaktorene ikke relevante. Bruken av TDI-modellen kan brukes for budsjettering. For beregning av kostnader kan modellen til nød forsvares ved prising av ren oppdragsforskning der et foretak inngår en kontrakt og kjøper en definert tjeneste fra UiB. For frie forskningsprosjekter initiert og drevet frem av UiB-ansatte forskere, er bruk av TDI-modellen meningsløs og vil bare være hemmende for forskningen.

Til slutt reiser Visestyrer for forskning noen flere spørsmål: ”Hva kan gjøres med dette? Må vi begynne å nekte å ta imot prosjekter som ikke inkluderer dekningsbidrag? Hvor lang tid kommer det å ta for at vi får en ny ”kultur” – holdningsendring hos bidragsyterne? Hvordan oppnår vi det?”

Mitt svar er at vi som vitenskapelig ansatte må motsette oss et krav om at UiB-initierte forskningsprosjekter også må dekke indirekte kostnader. I denne sammenhengen er bruken av TDI-modellen for prissetting av forskningstjenester basert på gale forutsetninger.

Ketil Grong

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *